Solen gjekk ned under horisonten og malte himmelen i oransje og rosa nyanser, mens en kjølig bris suste gjennom trærne. Jason gikk langs den smale grusstien, og skrittene hans ble dempet av den myke jorden under ham. Den fjerne lyden av sirisser fylte luften og blandet seg med en og annen ugle. Han stanset opp et øyeblikk, pustet dypt inn og nøt den friske duften av furu og fuktig jord. For første gang på flere uker følte han en følelse av ro skyllet over seg, som om bekymringene hadde blitt lettet, selv om det bare var for en kort stund.
Etter hvert som han gikk videre, ble det tynnere mellom trærne, og en liten lysning badet i måneskinn åpenbarte seg. I midten sto en gammel trebenk, forvitret av årevis med vær og vind. Han satte seg ned, lot fingrene gli over den slitte overflaten og sporet initialene som var risset inn i treverket. Minner fra tidligere somre strømmet inn i hodet hans – lange ettermiddager tilbrakt her sammen med venner, hvor de delte historier og latter. Nå var det stille her, men det var likevel noe velkjent og betryggende over stedet. Jason lente seg bakover og stirret opp på det enorme stjernedekket over seg, mens han følte en stille forbindelse til noe som var langt større enn ham selv.